Tuesday, January 18, 2005

Blog tirsdag 18 januar 2005

Spilte for Sigurd i går på Cosmopolitt. Det var rart å treffe igjen tidligere kolleger, og sårt å spille for Sigurd som glimret med sitt fravær. Han skrev mye fin musikk Sigurd, og allsidigheten hans var det som kom tydeligst frem på konserten igår. Det var stappfullt og 300 mennesker slapp ikke inn. Inntekten gikk uavbrutt til Røde Kors. Alle musikere og personale stilte gratis, og den som skal ha mest honnør for at arrangementet er Staffan William-Olsson, gitaristen i The Real Thing. Takk Staffan for at du tok deg tid til å sette dette sammen.

Nå er det en ny dag, og klokken halv ni er det fremdeles mørkt ute. Jeg har satt meg til med dagens aviser etter å ha fått familien avgårde på jobb og skole. Har allerede fått lyttet til NRK P2 i en times tid, og politisk kvarter hadde idag et interessant intervju med professor Terje Tvedt fra Bergen som har spesialisert seg på Norges bistand til fattige land. Hans kommentar var at vi er veldig fokusert på å være best til å gi, men at vi ikke har tenkt særlig lengre enn som så. Vi gir f.eks. opp mot en halv millard kroner hver til en rekke relgiøse organisasjoner som skal spre godthet i fattige land, men vi har i utgangspunktet tenkt vesenlig mindre enn f.eks. amerikanerne når det gjelder bistand.

Vi er med andre ord mer fokusert på det å gi, og mindre fokusert på hvordan pengene blir brukt. Og det er snakk om mye penger - over 17 millarder - det er nesten fire tusen kroner for hver eneste nordmann per år. Det ver som om hver eneste tobarnsfamiilie skulle gi 16.000 kroner av sin netto-inntekt. Hvorvidt de 17 millardene inkluderer administrasjon er uvisst.

Samtidig snakker jeg med en kollega som kan fortelle om elendige forhold på eldreheimen i Bærum hvor hans far på 80 år nå er plassert. Jeg tenker på et kommentar i New York Times hvor det skrives at en politikers første ansvar er overfor egne borgere.

Hvorfor kan vi ikke la folk få gi penger til veldedige formål på selvangivelsen? Hvorfor ikke la den enkelte donere penger til staten som staten så kan drive inn over skatteseddelen? Er politikerne redde for at de ikke ville få inn nok penger? I såfall, hvis det faktisk er slik at vi ikke har lyst til å gi, hvorfor gies det da penger alikevel samtidig som alle innenlandsbudsjettene strammes inn? Det virker ikke som dette henger på greip. Men, jeg holder enda muligheten åpen for at jeg bare ikke forstår dette. At det er en slags logikk som jeg bare ikke får tak i. At det å bruke mer penger innenlands fører til inflasjon og annen elendighet. Jeg vet rett og slett for lite, og som de fleste andre har jeg ikke tid til å sette meg nok inn i materien til å føle at jeg har rett til å uttale meg.

På lørdag hadde Jens Stoltenberg en kronikk i Dagens Næringsliv. Der påpekte han at Nordmenn nå har gitt over en halv millard kroner. Jens tok dette som en bekreftelse på at det er riktig av Norge å gi 17 milliarder i bistand. - det er ca. 45 milloner om dagen eller 32000 kroner i minuttet.

Jeg er ikke uenig med Jens i at det skal gies penger, men jeg tror - basert riktignok bare på en oversikt i Aftenposten over hvordan pengene fordeles (tynt, veldig tynt) og basert på Terje Tvedt's uttalelse, at vi er alt for fokuksert på hvor mye vi gir, og mindre på hva vi får for pengene. Jeg lurer på om jeg synes Stoltenbergs argumentasjon holder når han tar folks giverglede til inntekt for statens bistandspolitikk. Jeg ville nesten si tvert om - at hvis man hadde fokusert mindre på statlige bidrag og mer på private midler, så ville private gitt mer og vi ville samtidig ha mer penger å bruke på de tingene som antagelig kunne ha vært bedre i Norge - utdanning (våre universiteter er nederst på internasjonale rankinger), helse, eldreomsorg og forskning.

Leser idag også at det nye universitetet i Stavanger har blitt åpnet av kongen. Det er merkelig at vi apner fler universitet når vi ikke klarer å få sving på de vi har. Hvorfor ikke styrke de fire universitetene som allerede er tilstede? Hva kan man få til av unik forskning i Stavanger? Hvorfor ikke heller satse på å bli den beste høyskolen i landet istedet for å bli det dårligste universitetet? Dette forstår jeg ikke, og da jeg hørte Bernt Hagtvedt, professor i Oslo på radio, var det akkurat disse argumentene han brukte. My thoughts exactly.

Men tilbake til bistand. Stortinget behandler norsk bistandspolitikk idag. Det er liten tvil om at behovet for hjelp er stort.
• seks mill barn under fem år sultet ihjel i 2004
• 140.000 mennesker dør av malaria hver måned - de fleste Afrikanske barn
• 6000 mennsker døde av aids hver dag

Ole Mathismoen i Aftenposten setter dagens debatt om norsk bistand som skal foregå i Stortinget i relieff. Men det forundrer m at han ikke legg mer vekt på landbrukssubsidene. Såvidt jeg har forstått er det slik at de vestlige land ved å subsidiere egne bønder med millarder av kroner også bidrar til at u-landene ikke klarer å få igang en bærekraftig produksjon av jordbruksvarer. Det sier seg selv at hvis Norge subsidierer egen landbruksproduksjon så vil konkurrerende produkter fra andre markeder måtte ta tiltakke med en tilsvarende lavere pris for å kunne konkurrere i det innenlandske markedet. Og dette er før vi har tatt for oss problemstillingene rundt monopolisert matvaredistribusjon.

En annen interssant kommentar idag kommer fra prfessor Svein Sjøberg ved UiO. Hans hypotese er Norske elever gjør det så dårlig fordi vi har for lite undervisning i naturfag - kun en tredjedel av hva de har i Storbritannia og halvparten av hva de har i Japan. Her burde man kanskje begynne med å kutte kraftig i KRL og nynorsk? Begge disse fagene er der av rent politiske grunner, og burde reduseres til fordel for fag som gir reele matnyttige ferdigheter og kunnskap. Sjøberg konkluderer med at det kun er trening og øvelse som gjør mester. Der er vi helt på linje.

Monday, January 10, 2005

Minnekonsert og minnestund

Det blir minnestund for Sigurd og Simen i Frogner Kirke onsdag kl. 14. Konsert blir på Cosmopolite mandag 17 januar kl. 19. Det begynner å demre at dette virkelig har skjedd. Tristere blir det knapt.

Sunday, January 09, 2005

Blog søndag: For lite avislesning

Har ikke fått lest aviser i helgen. Men sødag kveld stjeler jeg av søvnen og leser igjennom helgens aviser. Viktor Normann har en sindig kronikk i DN om et katastrofefond. Hans budskap er fornuftig; et katastrofefond ja, men ikke koblet mot oljefondet. Han mener dette fordi et katastrofefond blir å betrakte som en forsikring mot fremtidige ødeleggelser, og løpende forsikringer tar man sjelden av sparepenger. Enig i det.

Dessuten kommer jeg tilbake til mitt ideologiske argument: Penger som folk kan gi selv skal ikke gies av politikere. "Hva hvis folk ikke vil gi?" spurte en meg her på lørdag. Vel, da er vi vel for gjerrige. Vi må ta konsekvensen av hvem vi er som nasjon. Og iså tilfelle er det hvem vi er - akkurat slik det er når det gjelder de politikerne vi får.

Og kanskje er det ikke så enkelt som at vi kun skal gi privat. Kanskje er det slik at det blir for mye konkurranse mellom hjelpeorganisasjonene hvis de skal konkurrere om pengene våre. Jeg ser disse argumentene, og jeg tror kanskje mer på Nordman's forslag om et katastrofe fond basert på innbetalinger fra individer. Eller kanskje at staten matcher private donasjoner. Da er det ihvertfall den enkelte som bestemmer.

Det står mer lengre inn i lørdagens DN. På side 9 står det en liten notis om at bistandministeren ønsker å gi en halv milliard kroner til Dafur. Det er flott, men det ligger en implistt syting her fordi disse pengene ikke bare kan pumpes rett ut av oljefondet, men må taes av de pengene som allerede er øremerket bistand - 16 millarder kroner i året er det snakk om her. Jeg merker at jeg ikke forstår at det kan gies så mye penger ut av landet uten at det oppstår debatt. Eller kanskje er det bare jeg som ikke har fått med meg debatten fordi jeg har bodd i utlandet.

Friday, January 07, 2005

En advarsel og en advarsel om advarselen

Fikk denne eposten idag:

"Fra nå flere pålitelige kilder har jeg mottatt nedenstående som jeg videresender ifall den er riktig!:

Hvis du får en SMS om at du skal ringe 60 80 61 81 så la det være! Det er en bløff!! Du vil i så fall bli trukket 2500,- kr. på din tlf. regning. Også om du får en SMS med ordlyden: "Har vi en avtale i aften (kveld)? så ikke svar! De hacker seg inn på din tlf. og bruker av din regning.

Orienter flere du kjenner!"

Mailen oppfordrer deg til å spamme de du kjenner og de aller fleste gjør dette instinktivt ved å videresende til alle de kjenner - i beste mening. Dette medfører at man kringkaster alle epostadresser, og hvis man er ekstra kjapp, så trykker man videresend igjen, og dermed kan du få flere generasjoner med epostadresser som sendes ut over det hele land. Dette kan medføre at man lynraskt kan havne på en eller annen spam-liste. Hele vitsen med disse mailene er at de spiller på vårt ønske om å hjelpe andre, og - i mange tilfeller - lar vi oss lure. Det kan godt hende dette er sant, men hvis du skal videresende, så bruk Bcc, ikke Cc feltet. Ved å bruke Bcc er umulig for mottageren å se hvilke andre du har sendt til. Et tips.

Thursday, January 06, 2005

Om å gi 10 millarder kroner - OPM (Other Peoples Money)

Det er lett å være gavemilde på andres bekostning. Idag har det kommet forslag om at vi Norge skal gi 10MDNOK. Et bedre forslag: At hver familie som synes dette er en god ide betaler inn 2500 kr. per familiemedlem - enten ved at man kutter en ferieuke (vi har mer ferie enn de aller fleste) eller at man rett og slett tar av eksisterende formue.

Staten gir skattefradrag på likningen for 2004 for penger gitt til veldedige organisasjoner frem til 1. februar 2005. Da er det penger som svir. Å gi fra oljefondet svir kun for ufødte sjeler og gamle penjonerte kroker en gang i fremtiden.

Wednesday, January 05, 2005

Det er ikke lett å forstå alle sider ved en sak

Jeg må innrømme at jeg synes det er vanskelig å finne ut hvor jeg står i forhold til fordelingen av ansvaret mellom myndigheter og privatpersoner når det gjelder bevilgninger til katastrofer av den type vi står overfor. Denne debatten pågår i USA - senest idag et innlegg av kommentatoren Nicolas Kristof i New York Times og en leder i Dagens Nærlingsliv. Førstnevnte spør om USA er gjerrige - og svarer selv at det er de. Sistenevnte spør hvor man skal sette grensen for bruk av oljefondet i forhold til katastrofer og hvorvidt man kan omdøpe fondet til Pensjonsfondet hvis det skal kunne brukes til andre ting. Lederen i DN er, ikke uventet kanskje, lettere i formen og tynnere i argumentasjonen. Kommentaren i NYTimes derimot påpeker at det finnes en rekke katastrofer som er mindre spektakulære men vesentlig mer dødelige, og at amerikanerne kun åpner lommeboken hvis TV bildene som trenger seg på er jævlige nok.

Vi vet ikke om det er to eller tre millioner mennesker som dør årlig av malaria. De fleste er fattige barn i Afrika. Uansett dør det i januar - og en hvilken som helst annen måned - flere mennesker av malaria (165.000) enn det som var tilfelle under jordskjelvet annen juledag. Legg til ca. 240.000 som dør månedlig av AIDS og ca. 140.000 som dør av diare, og spørsmålet som trenger seg på er hvorfor vi ikke gjør mer i forhold til disse katastrofene.

Det er her vi er gjerrige, påpeker Kristof. Den gjennomsnittlige amerikaner gir 15 cent per dag i form av offentlige hjelp til katastrofer - og bruker fire ganger på mye på brus og mineralvann. I 2003 økte hjelpen med 20% og Bush har vært vesentlig mer rundhåndet enn hva Clinton var.
Slik jeg oppfatter dette, blir det i stor grad en ideologisk diskusjon om hvem som skal ta beslutningen om å gi. En mer konservativ eller liberalistisk holdning er at folk selv skal bestemme hvem som får og hva som gies. En mer liberal holdning (mer tilstede i Europa enn i USA) er at det er myndighetene som skal ta ansvar.

Jeffrey Sachs fra Columbia University i New York påpeker at hvis man brukte $2-3 millarder i året ville man kunne spare opptil en million menneskeliv. "Probably the best deal on the planet".

Jeg synes dette spørsmålet er vanskelig å ta stilling til, men jeg er overrasket over at det ikke i større utstrekning diskuteres i Norge. Er det fordi vi har så mye penger?

Hvor går pengene?

Et interessant spørsmål i dagens New York Times: Går pengene som nå doneres til hjelpeorganisasjonene til ofrene for monsterbølgen, eller settes noe av pengene av til andre formål. Etter 9/11 fant man ut at Røde Kors hadde satt av $200M til andre formål. Resultatet av denne avsløringen har medført at flere donorer nå krever at pengene brukes til flomofrene. Har ikke sett noen slik diskusjon i Norge. Blir pengene brukt til flomofrene her? Kommenter gjerne hvis du vet noe. En oversikt over hvordan organisasjoner bruker penger finnes her.

En annen god ide: Gi folk mulighet til å trekke fra bidrag til tsunami-ofrene på 2004 selvangivelsen forutsatt at man har gitt penger i løpet av januar 2005. Dette er nå et forslag som er oppe i USA.

Irak og Maslow

Leste en interessant analyse (i Powerpoint) av USA's strategi i Irak. Den peker på at USA er på vei i feil retning i forhold til Maslows behovspyramide. Motstandsbevegelsen fokuserer på å frata vanlige folk basale rettigheter, dvs de elementene som må være på plass nederst i behovspyramiden, mens USA fokuserer på å etablere demokratiske rettigheter, altså de øvre lagene i pyramiden. Kritikken av denne strategien er at hvis de nedre lagene i pyramiden fjernes så forsvinner også behovene høyere opp (som selvrealisering etc.).

Tuesday, January 04, 2005

Mesteparten av USA hjelp kommer ikke fra staten

En leder i Wall Street Journal (Far from Stingy) i går er verd å merke seg. Den kommenterer kritikken fra Jan Egeland hvor Egeland kritiserer rike land for å gi for lite - målt i forhold til BNP (Brutto Nasjonal Produkt). Problemet, igjen iflg. WSJ, med denne måten å måle på i forhold til USA er at mesteparten av USA's bidrag til veldedige formål kommer fra private donasjoner. Amerikanerne stoler, iflg. lederen i WSJ, ikke på staten når det gjelder å gi til veldedige formål. Istedet velger de selv hva de vil gi til, og velger da ofte private organisasjoner som er vesentlig mer effektive enn de store tunge byråkratiske organisasjonene.

I flg. en 2003 rapport fra U.S. Agency for INt. Development, så var Amerikas assistanse til utviklingsland på $56 milliarder i 2000. Kun 18% (dvs ca $10 milliarder) av dette beløpet var offisielle penger. $33.6 milliarder - 60% - kom fra privat sektor. Selskaper ga $3 milliarder. relgiøse grupper ga $3.4 mld. Enkeltpersoner ga $18 mld. I tillegg kom penger fra stiftelser, frivillige organisasjoner og universiteter.

Kynikere påpeker at dette kun handler om muligeten for å trekke fra bidrag på skatten. Men for de som kjenner amerikanerne, vet man at det sitter dypere enn som så. Den gjennomsnittlige amerikaner (iflg. Philantrophy Magazine), gir syv til åtte ganger mer enn en gjennomsnittlig tysker eller franskmann. Motivasjonen er ofte relgion; 60% av amerikanske donasjoner går til relgiøse organisasjoner.

Avisen, som er konservativ men alikevel USA's beste, påpeker at statlige støttepenger ikke bidrar til å løse de underliggende problemene i utviklingsland, men at de istedet forsterker dem (dette stemmer bra med en av arketypene innen systemtenkning "shifting the burden" som sier at ved å gå løs på symptomene så forsterker man de underliggende problemene, noe som gjør dem vanskeligere å løse på lang sikt).

WSJ er fornøyd med at USA har valgt å samarbeide med India, Japan og Australia istedet for å bruke tid på FN's byråkrati. Det er liten tvil om at sterke krefter i USAS er mektig irriterte over Egelands kritiske kommentarer, og man kan jo spørre seg om disse kommentarene har bidratt til at USA nå velger å ikke jobbe med FN i den katastrofen vi står overfor. Avisen avslutter med å si at fremtidige støttepenger bør prioritere tiltakt som gjør det mulig for nasjoner å klare seg selv neste gang katastrofen kommer. India viser jo at de har klart det.

Prematur Kritikk av USA fra NRK

Sjekk ut dette korespondenbrevet fra NRK's korrespondent i Washington signert Jan Espen Kruse første nyttårsdag hvor han slår oss på brystet og gjør narr av USA's bidrag. Er det et mønster her? Riktignok står kommentarer for journalistens regning, men samtidig kan summen av disse kommentarene minne om en metodisk nedrakking avUSA fra en presumtivt nøytral og seriøs kanal. Hvor blir det av den balanserte journalistikken?
Spørsmålet i innslaget er om USA yter for lite i forhold til katastrofen i Asia. For det første skal man ikke kimse av det beløpet som faktisk ble gitt da omfanget ble klart (å gi Egeland æren for økningen av USA's bidrag til 350MUSD er som å gi hanen æren for soloppgangen).
Poenget som Kruse ikke går inn på er at den største delen av bistanden kommer fra private og bedrifter. Microsoft har lovet minst $2M, Prizer har etter sigende gitt 35MUSD, Johnson & Johnson har satt inn et større beløp, og likeså IBM. Arbeidet med å samle inn penger fra bedrifter og privateledes av Clinton og Bush sr. i flg. NY Times idag.

Om Monsterbølgen, norske byråkrater, hvem som bør gi penger, og NRK

Det er mange tanker og spørsmål som melder seg i etterkant av katastrofen - eller monsterbølgen - på tabloidsk. En er om norske myndighter har gjort nok og om det de har gjort holder mål. En underdel av dette spørsmålet er om det er ok for politikerne å bevilge 1 millard kroner (applaudert i New York Times idag) når det kanskje er like enkelt for folk flest å gi selv. Det tredje punktet er hvordan pressen har opptredd i denne situasjonen - og da tenker jeg spesielt på NRK som presumtivt skal være representere en viss kvalitet og nøytralitet gitt at den er basert på skattepenger.
Men først norske myndigheter, og da mener jeg spesifikt UD og Kripos. I denne situasjonen har de - som alle berørte - opplevet en katastrofe, en krise. En definisjon på en krise er en situasjon man ikke mestrer, en man ikke vet hvordan man skal forholde seg til, en hvor man ikke har noen formening om hva man skal gjøre og hvordan man skal prioritere. Det er ting som kan tyde på at UD har opplevet akkurat dette, og at det å få en telefon om en monsterbølge mens man enda ikke har rukket å fordøye ribben og pinnekjøttet ikke er noen spøk. Legg til at UD (slik jeg har oppfattet det) har en sentralkonrollert, innadvendt elitistisk holdning til verden, og det er ikke vanskelig å forestille seg et apparat ute av stand til å reagere raskt og fleksibelt. Dette tror jeg er noe av det som har skjedd. Vi snakker om folk som ikke er vant til situasjoner de ikke mestrer. Dette er streberne, de som har jobbet hardt, som har vært best i klassen bestandig, og her står de plutselig oppe i en situasjon de ikke mestrer og hvor de ikke har kontroll. Lett å inntømme? Neppe. Men antagelig det lureste.
Det neste spørsmålet er om det er ok for politikerne å bevilge 1 millard kroner av skattebetalernes penger til en slik katastrofe. Hvorfor kan ikke vi gjøre dette selv? Hvorfor skal staten bevilge penger som har blitt innkrevet på våre vegne? Her må jeg innrømme at jeg er i villrede. 1 millard kroner - det er ca. 250 kr. per innbygger. Dette er penger som vi selv eier, penger som vi burde ha gitt. Men, er det politikernes jobb å ta denne beslutningen? Og gjør de det fordi de vil hjelpe eller fordi det egentlig koster dem fint lite og fordi de kan kjøpe seg goodwill både i norsk media og i internasjonale fora? Er det det fordi den enkelte politiker er redd for den negative pressen vedkommende ville få hvis man motsatte seg forslaget om å være "best" ved å øke beløpet til 1 milliard? Handler dette egentlig om at Norge, lille Norge, kjøper seg innflytelse i internasjonale fora som FN? I såfall er det kanskje verd det. Men, sett i et internasjonalt perspektiv har vi alså gitt halvparten så mye som det USA gir - tiltross for at vi i befolkning utgjør 1.8% av USA. Dette kommer i tillegg til at våre politikere gir 16 millarder (nesten 3500 kr per innbygger) i direkte bistand. Dette er vanvittig mye penger, og jeg er usikker på hva jeg synes om dette gitt Norges utfordringer innen eget helsevesen, utdanning, og forskning.
Mitt spørsmål er kontroversielt fordi a) det kan tolkes som at jeg er i mot å hjelpe andre (hvilket jeg ikke er) og b) mye norsk selvfølelse handler om at vi måler bistand i form av promille av BNP (brutto nasjonal produkt) - en optimal målenehet hvis man er et lite land med mye penger. Men, jeg synes i en slik katastrofe så må det være det norske folk - gjennom sin giverglede - som burde sette standaren.
Mitt tredje anliggende er pressen. NRK spesielt. I går, på mandags dagsrevyen, var det spesielt ille. Her snakker vi om oppimot 200.000 døde - de aller fleste ikke nordmenn. Og hva er NRK opptatt av? Jo, de er mest opptatt av å "ta" utenriksministeren. Hele programmet var viet dette tema. At regjeringen bevilger 1 millard var viet ca. 2 sekunder. Resten av programmet handlet om et utilslørt forsøk på å sverte regjeringen mest mulig. Dette skjedde under dekke av intervjuer med bl.a. Bjørn Hansen hvor Nina Owing stilte så ledende spørsmål (av typen "er det ikke ille at...") som Hansen bare kunne bekrefte. Snakk om taboloid. NRK får VG til å fremstå som en vesentlig mer nyansert nyhetsskilde (noe de faktisk er).

Men oppe i alt dette er det folk som er savnet. Jeg savner Sigurd. Og jeg forsøker å tenke på alle de andre som har mistet sine kjære og sine hjem. Sorg og smerte er egentlig absolutt. Det spiller ingen rolle hvordan andre lider. Hvis du har det vondt så endres ikke smerten av andres smerte. En eller 200.000. For de det gjelder er smerten like absolutt.

Monday, January 03, 2005

Det er mulig det blir en minnekonsert for Sigurd

Tid og sted er enda ikke bekreftet.