Wednesday, January 05, 2005

Det er ikke lett å forstå alle sider ved en sak

Jeg må innrømme at jeg synes det er vanskelig å finne ut hvor jeg står i forhold til fordelingen av ansvaret mellom myndigheter og privatpersoner når det gjelder bevilgninger til katastrofer av den type vi står overfor. Denne debatten pågår i USA - senest idag et innlegg av kommentatoren Nicolas Kristof i New York Times og en leder i Dagens Nærlingsliv. Førstnevnte spør om USA er gjerrige - og svarer selv at det er de. Sistenevnte spør hvor man skal sette grensen for bruk av oljefondet i forhold til katastrofer og hvorvidt man kan omdøpe fondet til Pensjonsfondet hvis det skal kunne brukes til andre ting. Lederen i DN er, ikke uventet kanskje, lettere i formen og tynnere i argumentasjonen. Kommentaren i NYTimes derimot påpeker at det finnes en rekke katastrofer som er mindre spektakulære men vesentlig mer dødelige, og at amerikanerne kun åpner lommeboken hvis TV bildene som trenger seg på er jævlige nok.

Vi vet ikke om det er to eller tre millioner mennesker som dør årlig av malaria. De fleste er fattige barn i Afrika. Uansett dør det i januar - og en hvilken som helst annen måned - flere mennesker av malaria (165.000) enn det som var tilfelle under jordskjelvet annen juledag. Legg til ca. 240.000 som dør månedlig av AIDS og ca. 140.000 som dør av diare, og spørsmålet som trenger seg på er hvorfor vi ikke gjør mer i forhold til disse katastrofene.

Det er her vi er gjerrige, påpeker Kristof. Den gjennomsnittlige amerikaner gir 15 cent per dag i form av offentlige hjelp til katastrofer - og bruker fire ganger på mye på brus og mineralvann. I 2003 økte hjelpen med 20% og Bush har vært vesentlig mer rundhåndet enn hva Clinton var.
Slik jeg oppfatter dette, blir det i stor grad en ideologisk diskusjon om hvem som skal ta beslutningen om å gi. En mer konservativ eller liberalistisk holdning er at folk selv skal bestemme hvem som får og hva som gies. En mer liberal holdning (mer tilstede i Europa enn i USA) er at det er myndighetene som skal ta ansvar.

Jeffrey Sachs fra Columbia University i New York påpeker at hvis man brukte $2-3 millarder i året ville man kunne spare opptil en million menneskeliv. "Probably the best deal on the planet".

Jeg synes dette spørsmålet er vanskelig å ta stilling til, men jeg er overrasket over at det ikke i større utstrekning diskuteres i Norge. Er det fordi vi har så mye penger?

0 Comments:

Post a Comment

<< Home